Jeg ryddet i hyllene på biblioteket, da jeg kom over denne boka. Det første som fanget min interesse var de duse fargene og tegningene på omslaget, men også tittelen var smakfull. Boka har vakre beskrivelser av Berthas hage som sies å ha de magiske evnene at ripsen farges hvit når noe sørgelig hender på eiendommen, likeså at eplene blir modne over natta, når forelskelsene når huset.
Er dette sant mon tro?
Det store epletreet i hagen har stått og bivånet både lykkelige og ulykkelige hemmeligheter i generasjoner.
Bokas hovedperson, Iris, har akkurat arvet huset og hagen etter sin alzheimerrammede bestemor ,Bertha, i en liten tysk landsby, men hun er ikke helt sikker på om hun vil beholde huset, hvor hun hadde sine barndoms somre. Hun bestemmer seg for å bli i huset i noen dager, for å finne ut hva hun vil gjøre med arven sin.
I tiden hun er der, dukker det opp skjulte historier og hemmeligheter, utroskap, uekte og ekte barn, hendelser fra krigen og pubertetsproblemer, hos bestemoren, Bertha, bestefaren, Hinnerk, og deres døtre Harriet, Christa og Inga. Og hva var det som egentlig skjedde den natta da hennes 15 år gamle kusine, Rosemarie falt ned fra taket og døde?
Svarene faller etter hvert på plass som i et puslespill, etter hvert som hun møter personer som har kjent familien fra før i tiden og fra forskjellige ting som Iris treffer på i Berthas hus.
Hva hendte med Rosemaries gode venninne etter at hun døde?
Max, en «venn» fra barndommen dukker opp( han er nå advokat),hva vet han og hva kan han fortelle? Og hva skjer med vennskapet mellom han og iris?
Boka er en veldig godt skrevet familiehistorie, den har en litt sørgelig undertone om ting som kan berøre oss alle i løpet av livet, men samtidig har den humoristiske beskrivelser.
Dette er forfatterens debutroman.
Anbefalt av Gry Harriet mai 2014
