Ruth Lillegraven – Manilahallen (2014)

For et par uker siden var Tiden forlag innom Norli der jeg jobber. Det kommer ofte folk fra forskjellige forlag for å fortelle om, og reklamere for «sine» bøker. En av disse bøkene han fra Tiden forlag ville løfte fram var Manilahallen. 'Det er en diktbok' sa han, og da begynte interessen å falle. Jeg har nemlig aldri lest noen diktbøker, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. 'Det handler om en dame som var innlagt på Modum bad for anoreksi' fortsetter han. Hmm... Det er jo et interessant tema. 'Det er en biografi om Birgit og du kan lese den som en vanlig roman'. Okei da, tenker jeg, jeg er solgt -jeg gir den en sjanse.

Jeg begynte på boka i dag tidlig og ble ferdig med den i æfta. Boka er oppdelt i vers som om den inneholder mange dikt, verselinjene er korte og det er noen gjentakelser.

Boka starter med at Birgit og «du» (jeg tror det er mannen hennes) ser på et videoopptak av at hun ble intervjua av NRK når hun var i 30årene om anoreksi. Jeg tror det er fra etter at hun var innlagt på Modum bad, men hun ser fortsatt veldig syk ut. 'Og no', sier «du», 'ser du frisk ut, ser du frisk ut og er så sjuk'.

Hele boka handler om livet til Birgit, fra hun var liten jente til hun er en eldre dame. Vi blir kjent med henne og følger henne gjennom livet hennes. De gode, men også dårlige oppvekstårene, den vanskelige ungdomstiden, tiden hun blir voksen så altfor fort, de vanskelige årene med sykdommen og hvordan det går med henne etter det.

Den er fin og sterk! Selvfølgelig er det annerledes å lese enn en roman. Men hvis du er redd for diktformen glemmer du den fort. Jeg ble grepet av historien, og klarte nesten ikke slutte å lese.

Jeg anbefaler den på det varmeste!

　

Elisabeth

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen (2013)

I denne boka foregår handlinga i en navnløs by hvor det bor bare kvinner og barn, det er forbudt for menn. Mennene er forvist til skogen hvor de lever som villdyr.

I byen vokser Jakoba opp, han er en gutt forkledd som jente. Her lever han trygt beskyttet av mor og tante. Så dør tante, og etter hvert skjer den uunngåelige endringen fra barn til ungdom i Jakobas kropp. Det blir vanskeligere å holde hemmeligheten skjult og livet blir farlig og utrygt for Jakoba.  Han har en uvanlig vakker sangstemme. Han får sangundervisning og kan se en trygg framtid som sanger i møte; mor sier det er deres sjanse. Samtidig opplever han det sterke i forelskelsen til Tikva, tjenestejenta til sanglæreren.

Boka har en nerve av motstridende følelser; dysterhet, angst, grusomhet, det sarte, vakre og gode, samtidig med dragningen mot og frykten for det farlige.

Bokas framside viser store trestammer i vage gråtoner som kontrast til de kobberfargede, snirklete og sarte bokstavene på tittelen. En sangfugl sitter og hviler på en av bokstavene som en del av tittelen. For meg er framsida beskrivende for hva boka inneholder av kontraster og nyanser. Fugler er dessuten et gjennomgående tema. Boka har språkform av poetisk prosa, samtidig som formuleringen er kort og konsis.

For meg var lett å bli berørt av Jakobas liv.

 

Turid

 

 

 

 

 

 

Mot nordavinden av Daniel Glattauer

Mot nordavinden av sveitsiske Daniel Glattauer er en bok om to mennesker som helt tilfeldig kommer i kontakt med hverandre på e-post. Emmi prøver å si opp et abonnement på et ukeblad, men en tastefeil i e-postadressefeltet gjør at e-posten ikke ender opp hos bladleverandøren, men i innboksen til Leo. Dette er starten på en intens e-post utveksling mellom to mennesker som aldri har møtt hverandre før. Det utvikler seg raskt til en personlig og intim dialog. Emmi og Leo fokuserer mer på strømmen av e-poster til hverandre, og mindre på hva som skjer rundt dem i det fysiske liv. De bygger opp et friskt og annerledes vennskap gjennom e-postene. Men er det et virkelig vennskap, eller eksisterer det bare online? Og er det et vennskap eller et forhold? Vittige, sprudlende og herlig frekke kommentarer mailes mellom Emmi og Leo. Og ikke minst er det flørting på høyt nivå - i skriftlig form! For boka består kun av e-poster sendt mellom de to hovedpersonene. Litt uvant å lese en bok som består av kun e-postutvekslinger, men etter noen sider ble jeg vant med det, og jeg ble raskt oppslukt av måten de kommuniserer på, og hvor god tone de får seg imellom. Vi får også innblikk i to menneskers forventninger til hverandre, om bekymring, skuffelse , irritasjon og ikke minst nysgjerrighet.

Denne boka inneholder alt et forhold i den fysiske verdenen også som regel inneholder, og er en spennende og romantisk digital kjærlighetshistorie - som anbefales!
 

Bente Lise

 

Marsfioler av Philip Kerr

Jeg kom tilfeldig over Philip Kerrs Berlin-noir-triologi mens jeg lette etter noe helt annet.  Men med første gang jeg leste de første linjene bak på boka, var jeg solgt.  Det var den første boka i triologien, Marsfioler.

Handlingen tar til i Berlin i 1936.  Vi møter krigsveteranen og ekspolitimannen Bernhard "Bernie" Günter. Før han forlot KRIPO (kriminalpolitiet) hadde Bernie et rykte som en ærlig og hardtarbeidende etterforsker.  Men med nazistenes inntog, var det ikke rom for menn som ham.  I motsetning til en del andre kollegaer, valgte Bernie å selv spasere ut av politiets rekker før han ble kastet ut (uten pensjon).

Nå er han privatdetektiv.

En dag blir Bernie bedt om å komme til residensen til en rik og hemmelighetsfull industrialist.  Mannens datter og svigersønn er blitt funnet drept og brent i ektesengen.  Safen der de oppbevarte et verdifullt klenodium er tømt for innholdet.  Men til Bernies overraskelse vil ikke industrimagnaten at Bernie skal etterforske mordene.  I stedt vil oppdragsgiveren at Günter skal finne gjenstanden.  Selve etterforskningen av drapene er overlatt til politiet, der Günter er forhatt av mange av sine tidligere kollegaer for sine anti-nazistiske holdninger.

Det går ikke lang tid før Günter trosse klientens ønsker og etterforsker mordbrannen.

Bernie er en kynisk, rappkjefta og lojal mann.  Hans rappkjeftethet og moralske ryggrad gjør ham forfriskende i et samfunn der nazismen har et sterkt grep om maktinstitusjonene.

Det er så mange gode elementer i Marsfioler at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.  Spenningen er ulidelig, replikkene lattervekkende og oppfinnsomme, karakterene levende, referansene og beskrivelsene imponerende og slutten fantastisk.  Det beste er likevel researchen. Her er virkelige personer, deres gjøren og laden flettet inn i plottet på en måte som jeg ikke har sett siden Robert Harris' Imperium og Lustrum!

Enhver litteraturelsker skylder seg selv å lese triologien.  Marsfioler er en fantastisk god start.

Mohammed

Yvette Manessis Corporon: Når sypressene hvisker (2014)

Jeg jobber i en bokhandel, og der er vi så heldige at vi stadig vekk mottar leseksemplarer av bøker som skal komme. Når sypressene hvisker er en slik bok. Jeg vet ikke når den kommer ut, men bak på vaskeseddelen står det «årets sommerbok» så jeg regner med at den er rett rundt hjørnet. Og det er virkelig en sommerbok!

Vi befinner oss på Erikousa, en liten gresk øy og det er sommer.

Det starter med et tilbakeblikk til da Daphne var et barn og er på besøk hos bestemoren sin, Yia-yia (som betyr bestemor på gresk). Daphne pleier å tilbringe somrene sine hos bestemoren på Erikousa. Hennes foreldre flyttet til USA før hun ble født og de driver et gresk gatekjøkken der. Daphne elsker sin bestemor og hun elsker å være med henne. Ingenting er som å være i Hellas på sommeren. Der kan hun være seg selv, ingen ser rart på henne eller maser på henne. Daphne tilbringer dagene med å svømme i havet, utforske øya og være med bestemoren på hennes gjøremål – og å høre på hennes historier om greske legender og om øyas magi. En av disse historiene handler om legenden om sypresshviskenen. Yia yia har fortalt den mange ganger til Daphne, et hemmelig språk som sypressene hvisket på hverandre til – og hvis man bare klarte å lytte til den vil man få høre sannheten og få svar på livets mysterier. Daphne prøver og prøver, men hun hører den aldri.

Nå er Daphne igjen tilbake på Erikousa. Hun er voksen og har en datter. Hun har ikke fått besøkt bestemoren sin på mange år, men endelig er hun tilbake. Daphne har opplevd mye vondt de siste årene. Først mistet hun mannen sin i en bilulykke og like etterpå ble foreldrene drept under et ran i deres greske gatekjøkken. Daphne har jobbet målrettet for å starte sin egen gourmetrestaurant i New York med lange dager og mye jobb. Hun har hatt dårlig samvittighet for å ikke har vært nok med datteren sin- men har følt hun måtte jobbe så mye for å skaffe seg og datteren godt liv.

Flere år har gått siden hun mistet mannen sin, og hun har funnet kjærligheten på nytt. I en fantastisk mann fra USA som ventet på henne til hun var klar for å gå videre og som har trodd på henne og restauranten hennes. Derfor er hun tilbake på Erikousa. Hun vil gifte seg der, i hennes barndoms paradis. Daphne og datteren, Evie, har reist nedover noen uker før hennes blivende mann, Stephen, kommer og de skal gifte seg.

Daphne synes det er herlig å være tilbake på øya. Men allerede første dagen skjer det noe som ikke passer inn i hennes perfekte syn på øya. På vei opp til Yia yias hytte møter de på en mann som Daphne aldri har sett før, men som det virker som om Yia yia kjenner og liker godt. Hvem er denne mannen og hvorfor har hun aldri hørt om han? Yianni heter han, og han ser nesten ikke på henne engang, og når han først gjør det ser han nesten på henne med forakt i blikket. Daphne får ikke et godt inntrykk av Yianni. Men hvorfor kjenner han hennes Yia yia så godt, og kommer han til å ødelegge øya for henne?

Noen dager etter at Stephen har ankommet øya sier Yia yia at hun ikke bør gifte seg med Stephen og at han ikke er riktig for henne. Hun har sett det når hun spådde i kaffegruten. Daphne begynner å tvile på bestemoren. Hun har alltid stolt og hørt på henne, men nå lurer hun på om hun ikke begynner å tulle på sin eldre dager. Yia yia sier hun må lytte til øya og etter hva som er riktig for henne, men Daphne begynner å tvile på Yia yias evner.

Nå må jeg passe meg for ikke å fortelle for mye. Som dere har forstått synes jeg Når sypressene hvisker var ei veldig fin bok. Hellas og øya er så godt beskrevet at det er nesten så man ser øya for seg og kjenner luktene av den gode maten Yia yia lager. Den var lett og lese og historien drar deg gjennom sidene. Lurer du på hvordan denne ender? Hva skjer med Daphne og Stephen? Er Yia yia blitt tullete? Hvorfor er Yianni på øya? Hvorfor har Yia yia holdt en historie skjult for Daphne?

Elisabeth

FEDRELAND av Robert Harris (1992)

I den engelske journalisten Robert Harris’ debutbok blir vi presentert for en både fascinerende og skremmende verden: Det tredje Riket er en realitet. Der Hitler i virkeligheten ble knust av vinterkrigen i Sovjet, er det i denne boka Sovjet som ble knust og som nå er innlemmet i Det tredje Riket. England overga seg og kongen slo følge med Churchill over havet til Canada. Tyskland leder en slags Europeisk union, og det snakkes tysk som andrespråk fra Polen til Norge. Samtidig hersker det en kald krig hvor USA, ledet av Joseph Kennedy (faren til John F. Kennedy), støtter en geriljakrig i Sovjet og motstandsgrupper som angriper de tyske nybyggerne i de erobrede territoriene.

Nå er det tjue år siden krigen, og vi er i midten av 1960-årene når vi blir presentert for protagonisten vår Xavier «Zavi» March uka før Hitlers 75. bursdag. Han er i begynnelsen av førtiårene, skilt fra ekskona Karla som han har en (tiårig) sønn («Pili») med og jobber som etterforsker i kriminalpolitiet. Streng tatt så er han medlem i SS, men han er det sønnen og samfunnet kaller en asosial nazist; hans spydige kommentarer om høytstående partiledere når han har vært mindre edru, hans spørsmål om hva som skjedde med den jødiske familien som eide leiligheten han nå bor i, og hans motvilje mot å være med i de forskjellige nazistiske foreningene, har gjort at han ikke har blitt forfremmet på mange år.

En morgen får han en telefon om et lik som er funnet i elven Havel, like utenfor Berlin. Han tror først at det er en av de vanlige flyterne og at dødsfallet sannsynligvis skyldes selvmord. Det tar ikke lang tid å avdekke identiteten til offeret; en viss Josef Buhler. Han var en høytstående nazist og partimedlem. Snart finner March en annen død og høytstående nazist, denne gang skutt i det som skulle se ut som mord og selvmord. Nærmere undersøkelse av begge omstendighetene viser at det ikke kan ha vært selvmord.

Alle saker som angår rikets sikkerhet og høytstående partimedlemmer er underlagt Gestapo. Dermed går det ikke lang tid før March får ordre om å stoppe sin etterforskning av drapene. Han gjør selvfølgelig ikke det. I stedet allierer han seg med en ung amerikansk journalist, Charlotte «Charlie» Maguire, og sammen setter de i gang en felles etterforskning som snart avdekker en konspirasjon som vil skape omveltning for både Det tredje Riket og March selv.

Robert Harris har ikke bare klart å omskrive historien i debutboka; han har klart å gjøre det på en måte som ikke lesser leseren med side opp og side ned med detaljer og skisser. I stedet blir du presentert for små informasjonskorn her og der, og på samme måte som March og «Charlie» må du sy sammen de forskjellige trådene for å danne deg et bilde av virkeligheten i Det tredje Riket.

Fedreland pløyer ikke ny grunn når det gjelder sin behandling av totalitærismens evne til å forføre og samtidig kue massene. Men for de som har lest sine klassikere som Kamerat Napoleon, er det en fornøyelse å komme over en intelligent og godt skrevet bok som forsøker å følge i fotsporene til Orwell. Det er ikke dermed sagt at Harris klarer det.

Der Orwells bøker om totalitarismen lar deg føle frykten og den konstante angsten individet føler overfor både stat og andre medmennesker, er Det tredje Riket i Fedreland en verden preget av likegyldighet. Folk ser monsteret bak gardinene, men trekker på skuldrene og fortsetter.

Boka er forholdsvis gammel. Den kom ut i 1992. Men dersom du har lyst til å ta en spennende tur til Nazi Tyskland i fiksjonsverdenen, så er det vanskelig å finne en bedre guide enn Robert Harris og Fedreland.

Enda sjeldnere finner man en bok som til og med i epilogen kan gi leseren en aha-opplevelse. Det klarer Fedreland.

 

14.juli 2014

Mohamed

INGEN DRØMMER OM OSLO - noveller av Ola Jostein Jørgensen

Snart tre år etter tragedien som fant sted den 22. juli, er det påfallende (og overraskende) få skjønnlitterære bøker og forfattere som har behandlet hendelsen. Det er kanskje ikke så rart. Ikke lenge etter blodbadet, dannet det seg en slags konsensus om at det ville være respektløst å gå løs på det som skjedde med fiksjonens penn. I hvert fall her i Norge. En måtte vente til vi fikk litt avstand til denne svarte dagen.

Midt i denne venteperioden ble det kjent at en dansk teatergruppe ikke bare hadde tenkt å sette opp et stykke omkring hendelsen, men at de ville basere stykket på manifestet til ABB. Ramaskriket som fulgte stoppet ikke stykket « Manifest 2083» fra å bli produsert, ei heller at det ble sendt på dansk TV. Men jeg tror at var med på å åpne døra på gløtt for norske forfattere.

Siden den gang har noen veldig få forfattere våget seg ut i dette minefeltet. Ikke direkte. Og ikke på en dyptloddende måte, men her og der har noen forfattere pirket rundt hendelsen. Anne Holts «Skyggedød» er et eksempel, enda hendelsene i boka stopper før tragedien inntreffer. Jørgen Jægers «Ridderkorset» er en annen bok, selv om den heller ikke direkte handler om den dagen, men tar for seg høyreekstremismen og hatskulturen som ga grobunn for ABB.

De ti novellene i Ola Jostein Jørgensens andre bok «Ingen drømmer om Oslo» handler prisverdig nok om Osloboere (mange innflyttere) som bor, jobber, spaserer rundt og forelsker seg i hovedstaden i dagene før, under og etter 22. juli. De fleste av dem er unge mennesker i tjue og trettiårene. Det er mennesker som har rømt til hovedstaden fra mindre steder rundt omkring i landet (som det aldri konkret nevnes) for å studere og leve utenfor småbyens og foreldrenes sosiale kontroll. De er velutdannede og i etableringsfasen. De har gode jobber, røyker hasj uten å gjøre et stort nummer av det, og har et kynisk syn på byen.

Ugjerningene til ABB står ikke i fokus. Men de er der hele tiden og summer i bakgrunnen mens karakterene lever sine liv. ABB nevnes ikke én gang, men han er der. I skyggene. Som en busemann som får ironigenerasjonen i byen til å plutselig bli grepet av et oppriktig behov om å vise verden hvor glad de er i byen «sin». De går i t-skjorter med «I heart Oslo» påskrevet. På sosiale medier bruker de kommunevåpenet som statusbilde/avatar. De kjøper germini når røde roser ikke er å oppdrive, slik at de kan være med på å vise at hatet ikke har beseiret byen.

Novellesamlingen virker å være inspirert av multiplotfilmer. Spesielt multiplotfilmen New York, I Love You (som var oppfølgeren til den mer kritikerroste Paris, je t’aime fra 2006). Forfatteren går til og med så langt at han henter en skuespiller fra NYILY til Oslo. Men en nærmere og mer hjemlig sammenlikning er Erik Poppes film fra 2004, Hawaii Oslo.

I likhet med Poppe, viser forfatteren en gruppe karakterer som forenes av en tragedie. I Poppes film var det en bilulykke som brakte karakterene sammen. Her er tragedien større, men merkelig nok føles tragedien lettere. Og det er der problemet med denne novellesamlingen ligger.

Karakterene opplever tragedien, men det er sjeldent at de reflekterer over det. Her er det ingen som krangler eller spekulerer om hvem som står bak terroren mens hendelsene utfolder seg på skjermen. Ingen som snakker om politikk. Ingen som spør hvordan det kunne skje. Det er trygt. Karakterene er trygge.

En kan argumentere at det er begrenset hvor mye refleksjon så mange karakterer kan tillate seg å gjøre på 160 sider. Kanskje har ikke det vært fokuset for forfatteren. Men jeg kan ikke la være med å bli kvitt følelsen om at det kunne vært så mye bedre.

Forfatteren har talent nok!

Dersom du har lyst til å lese en lettfordøyelig bok som dypper tåa i hendelsene rundt 22. juli, så anbefales denne. De tre novellene under er mine favoritter. To av dem berører nesten ikke 22. juli, mens den tredje er mer reflekterende enn alle andre novellene til sammen.

Favorittnoveller fra samlingen:

Hunden

Hensikten med hagefesten

En kjærlighetshistorie.

 

29.mai

Mohamed Yusuf 

SMAKEN AV EPLEKJERNER - ei bok av Katharina Hagena.

Jeg ryddet i hyllene på biblioteket, da jeg kom over denne boka. Det første som fanget min interesse var de duse fargene og tegningene på omslaget, men også tittelen var smakfull. Boka har vakre beskrivelser av Berthas hage som sies å ha de magiske evnene at ripsen farges hvit når noe sørgelig hender på eiendommen, likeså at eplene blir modne over natta, når forelskelsene når huset.

Er dette sant mon tro?

Det store epletreet i hagen har stått og bivånet både lykkelige og ulykkelige hemmeligheter i generasjoner.

Bokas hovedperson, Iris, har akkurat arvet huset og hagen etter sin alzheimerrammede bestemor ,Bertha, i en liten tysk landsby, men hun er ikke helt sikker på om hun vil beholde huset, hvor hun hadde sine barndoms somre. Hun bestemmer seg for å bli i huset i noen dager, for å finne ut hva hun vil gjøre med arven sin.

I tiden hun er der, dukker det opp skjulte historier og hemmeligheter, utroskap, uekte og ekte barn, hendelser fra krigen og pubertetsproblemer, hos bestemoren, Bertha, bestefaren, Hinnerk, og deres døtre Harriet, Christa og Inga. Og hva var det som egentlig skjedde den natta da hennes 15 år gamle kusine, Rosemarie falt ned fra taket og døde?

Svarene faller etter hvert på plass som i et puslespill, etter hvert som hun møter personer som har kjent familien fra før i tiden og fra forskjellige ting som Iris treffer på i Berthas hus.

Hva hendte med Rosemaries gode venninne etter at hun døde?

Max, en «venn» fra barndommen dukker opp( han er nå advokat),hva vet han og hva kan han fortelle? Og hva skjer med vennskapet mellom han og iris?

Boka er en veldig godt skrevet familiehistorie, den har en litt sørgelig undertone om ting som kan berøre oss alle i løpet av livet, men samtidig har den humoristiske beskrivelser.

Dette er forfatterens debutroman.

Anbefalt av Gry Harriet mai 2014

Agnes Ravatn: Fugletribunalet, 2013

I denne boka foregår handlinga i en trevilla ved fjorden i Norge. Vi møter Sigurd Bagge som bor der, og Allis Hagtorn som kommer dit som hushjelp og gartner for Bagge. Hun får et eget rom i huset.

Allis har nylig opplevd seg selv i sentrum av en skandale som NRK-kjendis og vil trekke seg bort fra offentligheten og et brutt samboerforhold.

Allis har fortellersynsvinkelen, hun tar jobben som hushjelp og gartner for å bygge seg opp igjen ved å leve enkelt; lage mat, arbeide med jorda og tenke. Vi følger hennes opplevelse av i leve slik, samtidig som hun formidler mange tanker og spørsmål angående Bagge, og stadig flere spørsmål også angående hans kone. Kommer hun tilbake? Hva gjør han på arbeidsrommet i lange tider? Hva vil han med Allis?

Jeg får helt fra starten av en følelse av at han har et grep om henne, et grep som rommer mange slags følelser. Han beskrives som en ordknapp og distansert person, og med plutselige skiftninger som til tider oppleves skremmende, samtidig som hun tiltrekkes av ham. Han er vant med å leve med natur og hav tett innpå. Etterhvert oppheves avstanden mellom dem, og hemmeligheter både hos Bagge og Allis kommer til syne. Spenningen holder seg gjennom hele boka ved at ørsmå bruddstykker av noe som har skjedd avdekkes litt etter litt. Den omhandler kjærlighet og svik, den er tett, intens og sår, og begge har behov for å sone. Den ene bærer på skam, den andre skyld. I ordboka er forklaringa på tribunal en domstol. Fuglemotivet går igjen i hele boka.

Forfatteren evner å skrive så en blir med Allis inn i hagens forskjellige lukter, se det vokse der, smake seg fram til spennende retter på kjøkkenet, lytte etter Bagges fottrinn, føle sårbarheten i det å leve sammen. Forfatteren debuterte i 2007 med Veke 53. Hun mottok P2-lytternes romanpris for Fugletribunalet i 2014.

Jeg opplever at dette er ei bok med nerve som ble lest med spent forventning til siste side. Den har en overraskende avslutning.

Turid

03042014

 

Jojo Mojes – Hemmeligheten (2003)

Før jul leste jeg boka «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. Den var bare helt fantastisk! Pageturner deluxe, fin historie og rørende slutt. Anbefaler den på det varmeste!

Men det er ikke den boka jeg skal skrive om i dag. Etter jeg hadde lest boka måtte jeg gi den videre til søstra mi. Det hun gjorde etter hun var ferdig med den var å gå på biblioteket og undersøke om denne Jojo Mojes hadde skrevet noen andre bøker – smart! Og det hadde hun vet du. Så her om dagen gikk jeg på biblioteket på Lillehammer for å undersøke om de kunne ha noen bøker av denne forfatteren, og det hadde de. Jeg lånte med meg «Hemmeligheten» hjem, spent på om den var like bra som «Et helt halvt år». 

«Hemmeligheten» handler om 3 kvinner, en datter, en mor og en bestemor. Disse 3 har ikke noe godt forhold seg i mellom. Sabine er datteren og er lei av moren, Kate, som ikke klarer å holde seg til en mann. Hun vet ikke hvem faren er og har vokst opp med forskjellige «fedre». Kate gjorde opprør mot foreldrene  og deres tradisjonelle landsbyliv i tenårene, og rømte til England med den lille datteren sin når hun var 18 år. Joy er den eldste av de tre, både mor og bestemor. Hun bodde i Hong Kong når hun var liten. I tenårene er hun lite opptatt av gutter og oppgitt over venninnen som alltid snakker om gutter. Men en dag møter hun hennes fremtidige ektemann, Edward. De forelsker seg og forlover seg etter en dag. Han er soldat i marinen og drar dagen etterpå. De ser ikke hverandre på over ett år, men kjærligheten holder. Joy og Edward får to barn, en gutt og Sabine. I bokens nåtid lever de fortsatt i Irland, der Kate rømte fra når hun var atten. 

Boka starter med at Sabine blir sendt til besteforeldrene i Irland. Hun forstår ikke hvorfor hun må reise dit, hun kjenner nesten ikke besteforeldrene sine en gang. Hun og moren, Kate, forlater hverandre som uvenner på flyplassen. Når Sabine ankommer landsbyen besteforeldrene bor i blir hun ikke tatt i mot av bestemoren som har lovet å hente henne, men av Tom, en av gårdsarbeiderne som moren var kjæreste med i tenårene. Dette gjør ikke Sabine gladere til sinns.

Besteforeldrene bor på en gård langt utenfor landsbyen og driver med hester. Bestemoren, Joy, er veldig opptatt av hestene sine, og Sabine føler seg ikke velkommen. Bestefaren, Edward, begynner å få dårlig helse og holder stort sett sengen. Sabine er ikke noe glad for å være hos besteforeldrene, de har mange rare regler, det er bare bestefaren som har tv på rommet og de har ikke internett! Hun føler seg ensom, savner vennene sine og får stadig vekk lyst til å ringe til moren og spørre om hun kan få komme hjem. De eneste som snakker med henne er gårdsarbeiderne, hushjelpen og noen naboer. Men Sabine begynner etter hvert og trives. Og etter at hun blir tatt på fersk gjerning i å snoke i gamle bilder og brev som Joy eier, får hun og bestemoren bedre kontakt. Først blir Joy sur, men det går over og Sabine får vite om hvordan Joy vokste opp og hvordan hun møtte bestefaren.

 

Edward, bestefaren, blir plutselig mye verre, så Kate reiser til Irland i tilfelle hun må si farvel til faren sin. Kate gleder seg til å treffe datteren sin igjen, men når hun ankommer Irland og ser moren sin og datteren ha fått så god kontakt blir hun lei seg. Kanskje Sabine ikke vil være med hjem til London?! Hun har i tillegg slått opp med den nye kjæresten hun hadde fått før Sabine reiste til Irland og er redd for at Sabine kommer til å mislike henne enda mer – siden hun aldri klarer å holde på menn.

Kate synes det er vanskelig å komme hjem til barndomshjemmet, hun føler hun ikke har levd opp til foreldrenes forventninger. Så det er ikke noe gledelig gjensyn mellom foreldrene og Kate. Kate vurderer å reise hjem til London, men hun kommer i kontakt med barndomskjæresten Tom og vurderer å gi oppholdet en ny sjanse. 

Ordner forholdet mellom disse 3 generasjonene seg? Blir det noe mer romantikk? 

Hemmeligheten er ei fin bok! Det er lett å komme inn i historien og den gjør at du får lyst til å lese videre:)

7.februar 2014 
Elisabeth

Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket, 2011

”Så høyt var du elsket”, tittelen lover noe vakkert og er nesten høystemt bibelsk og jeg får assosiasjoner til Johannes evangeliets «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne….»(Kap 3:16).  Og boka handler rett nok om forholdet mellom far og hans eneste sønn. 
Bokas omslag et også vakkert, et eldet mannsansikt, rynket vakkert og vennlig, og greiner av et blomstrende kirsebærtre, alt lyst og nesten overjordisk, døden er nærværende og tittelen henspeiler også på døden, høyt var du elsket, ikke høyt er du elsket.  Kirsebærtreet får meg til å tenke på sluttscenen i fjernsynsserien av Jonas Gardell som handler om kjærlighet og død, med to elskende hånd og hånd i en sky av blomstrende kirsebærtrær.  Eller ”Le temps des cerises”, som betyr kirsebærtiden, en sang som egentlig ble skrevet på midten av 1800-tallet, tilegnet en ung kvinne som døde på barrikadene i Paris i kampen for en bedre verden.  Kirsebærtiden kunne også vært en metafor i denne boka.

”Så høyt var du elsket” er hverken revolusjonær eller religiøs.  Den handler om en gammel far som rammes av slag og som forkrøples fysisk og psykisk, han endrer karakter og personlighet, blir uberegnelig, litt utagerende og absolutt ikke snill.  Alt dette fortelles fra sønnens synsvinkel, en sønn som fortvilet følger faren i hans veg gjennom helsebyråkrati mot død og den endelige slutten.   Far nekter å dø, han overlever stadig nye slag.  Boka baserer seg på hendelser i Nikolaj Frobenius eget liv.

Boka inneholder en av de vakreste kjærlighetsscenene i norsk litteratur, men det må du lese selv.  Avslutningsvis et sitat fra boka: «Selv for den mest forherdede, hatefulle kjøter er det ikke mulig helt å stenge døren til nådens lys.  Et streif av kjærlighet, ren eller skitten, det er likegyldig.  Alle som har kjent det, ønsker seg det igjen.  Verden er rasjonell og mekanisk, styrt av penger, makt og begjær, sjelden av kjærlighet.  Vi mister troen på varmen, ofte og naturligvis.  Men kan du stenge døren når du får øye på det ubegripelig-milde lyset fra kjærlighetens utelampe?».

10.januar 2014   Astrid