Anna Gavalda – Saman er ein mindre aleine

Når jeg leser bøker hender det ofte at jeg selv finner løsninger på problemene til personene i boka. Som f.eks. i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine.

Boka handler om Camille, Philibert, Franck som bor i Paris. Camille er en jente i 20årene som bor på et lite kott øverst i boliggården der Phillibere og Franck også bor, de to deler leilighet.

Vi får fort vite at alle personene har sitt å stri med. Camille jobber om natten, for hun syns dagen er vanskelig, og klarer nesten ikke å spise for det er noe inni henne som tar all plassen. I tillegg stenger hun alle rundt seg ute og lar ikke noen hjelpe henne eller få ta del i livet sitt. Franck jobber også om kvelden og natten, som kokk. Han lever nattelivet i Paris med nye jenter like ofte som han skifter sokker. I tillegg har han en bestemor, Paulette, som bor litt utenfor byen som blir mer og mer glemsk. Franck er den eneste som er igjen til å ta vare på henne og etter at hun skader seg må han bestemme om hun må på sykehjem eller kan fortsette å bo hjemme. Phillibere er også en person som har det vanskelig. Phillibere selger postkort i Paris. Han kommer fra en velstående familie og jobben hans er ikke bra nok for familien hans. 

Når jeg leser denne boka om personene som sliter og har problemer med å ta viktige valg begynner jeg å fantasere om hvordan jeg ønsker at det skal gå med de. Tenk om Franck og Camille møtes, og Camille blir ansatt for å ta vare på Paulette. Og Paulette og Camille får et nært forhold som gjør at Camille kan åpne seg for henne og fortelle om det hun sliter med. Og så lærer Franck Camille og kokke, og hun får i seg mat. Og kanskje det blir romantikk mellom de to. Og så blir bestemoren til Franck frisk. Og så «levde de lykkelig i alle sine dager»...... 

Dette er en av fortsettelsene jeg dikter opp i hodet mitt. Noen ganger er jeg helt sikker på at det går slik som jeg tenker og tror at det skal gå. Jeg har alltid en lykkelig slutt i hodet mitt, og jeg blir overraska og noen ganger lei meg når det ikke ender slik jeg syns det burde.

Men det er egentlig litt bra å, for livet er jo ikke alltid lykkelig og slik man kunne ønske seg at det var - og det var mine visdomsord denne gang :) 

Om det boka endte slik jeg kunne ønske eller om den ikke gjorde det må du finne ut selv. Jeg anbefaler den sterkt- den var veldig fin. Jeg ble dratt inn i historien fra første stund og gledet meg til neste side for å finne ut hva som skjedde videre.

 

29.11 2013

Elisabeth

Rachel Simon: Historien om Vakre jente (2012)

Handlingen foregår i Pennsylvania, USA. Boka starter med at Martha som er en pensjonert lærer og enke, en regnfull kveld 1968 hører banking på døra. Hun åpner nølende, de to fremmede sier ikke et ord, de skjelver av kulde og utmattelse. Martha slipper inn den vakre jenta og den mørkhudede mann, vel inne i huset oppdager hun at de også har med seg et spebarn. Paret gjemmer barnet hos Martha. Hun vet ikke at de er forfulgt, men like etter blir jenta brutalt ført bort av vakter, mannen klarer å flykte. Jenta hvisker til Martha: Gjem henne!

Martha oppfatter kvinnens barnslige vesen og at mannen ikke kan høre. Hun skjønner at mannen ikke er far til barnet. Men hun oppfatter at de deler håp og følelser og viser stor omsorg for hverandre og barnet.   

Marthas postkasse har et fyr med fyrvokter på. Fyret er et symbol for trygghet for jenta, fordi søstera Hannah har sagt: I fyret er vi trygge. Derfor velger hun Martha si dør.

Vi følger disse personene i boka i perioden 1968-2011. Det veksler mellom historiene til Lynnie som er Vakre jente og mor til spebarnet, Homan eller også Nummer førtito eller Buddy, og Martha og Julia som barnet heter.

Boka er tilegnet alle som ble gjemt bort på institusjoner fordi det var noe ved dem som var utenfor «normalen». Den psykiske institusjonen som heter Skolen, (eller Fella som Homan kaller den, ei felle som lukkes rundt et dyr) hvor de har flyktet fra, er et sted der klasserom og gymsal ikke er i bruk og det er mye å være redd for. Der har Lynnie og Homan bodd i mange år. Lynnie nekter å snakke, hun tegner for å kommunisere. Homan er døv og bruker et tegnspråk bare Lynnie forstår. De viser stor godhet for hverandre.

Forfatteren evner å beskrive menneskenes indre liv inngående om hvordan en tenker, føler, handler og hvordan verden oppfattes når en ikke hører eller ikke forstår alt like raskt, og det å bo i en slik institusjon i denne tida. Følelsen av skam, av å være feilplassert, trakassert, herset med, glemt, misforstått, en på innsida som er den egentlige jeg og en på utsida. Men det finnes også varme følelser, mestringsstolthet, vennskap og et evig håp om å møtes igjen.

Forfatteren er svært opptatt av at alle mennesker skal oppleve rettferdighet og medbestemmelse i eget liv. Hun har et nært forhold til sin psykisk utviklingshemmete søster. Tidligere har hun skrevet novellesamlinger, og boka Riding the bus with my sister som også er blitt film.

Han prøvde å bruke stemmen sin, etter mange år, og sa «fjæ». Hun ser på ham, smiler og sier «fjær». De så hverandre forsøke. De tok på hverandres struper. De følte hverandre snakke.

 

For meg; ei givende bok å lese.

11.november 2013

Turid

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 2013

Jeg våkner litt seint denne Allehelgensøndag, ute faller snø og gjennom det åpne vinduet kan jeg høre snøen falle.  Tenk så ulik snø kan være, alt fra langsom stillhet som dekker landskapet mykt, til dagens sinte variant, snø som faller fort rett ned, nesten som hagl.  Som sagt våkner jeg seint, i natt ble jeg sittende våken over ei bok til halv to, Mysteriet mamma. 

Trude L. vokste opp hos mamma, foreldrene ble skilt da hun var 3 år.  Det var Trude og mamma i alle år, en god barndom og på framsida av boka mor og datter i rødt, med smil og armene rundt hverandre.  Da Trude er 14 år, nesten over natten blir moren en annen, hun blir alvorlig psykisk syk, deprimert og suicidal og ender med å ta sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduet, innlagt på psykiatrisk avdeling drøyt ett år etter hun blir syk.  Moren etterlater ikke noe brev, ingen forklaring, og Mysteriet mamma er datterens forsøk på å forstå, finne svar 20 år etter selvmordet. Hvorfor tok moren sitt eget liv? Er det hendelser i morens barndom, skilsmissen eller hendelser nærere i tid?  Eller er det genetisk? Trude L. skriver ikke for å finne syndebukker, behandlingsregimet i psykiatrien beskrives og spørsmål stilles, men det dras ingen konklusjon.  Boka er et forsøk på å nærme seg det ubegripelige, og resultatet blir et kjærlighetsfylt portrett av en mor og en troverdig fortelling som gir innsikt i datterens sorg.  En fortelling som i neste omgang åpner for mine refleksjoner, mine minner. Mitt liv.

Mor-datter.   I uka som gikk har jeg også sett filmen Tusen ganger god natt om en mor som er fotograf og krigskorrespondent, og Bente Børsums i teaterstykket  Fortellingen om min mor, hvor hun spiller seg selv og forteller sin mors historie.  Eller sin egen historie?  Vi er i dialog med mor hele livet.  Jeg må få sitere Wenche Mühleisen som etter min mening har skrevet den vakreste erindringsboka jeg har lest, om sin mors død, Jeg skulle ha løftet deg varsomt over: ”Hvis jeg ikke passer meg nå mamma, hvis jeg ikke er veldig forsiktig, stivner sorgen etter deg fullstendig… Jeg skal ikke la deg brenne i helvete.  Jeg skal ikke knele foran ditt skjønne bilde.  Ingen tilstivning”.

Finner Trude L. svaret på mysteriet mamma?  Hun nærmer seg, finner noen svar og finner dem ikke.  Kanskje fordi de ikke finnes?  Eksperten, professoren som sier: ”Det største problemet er forventningene til livet, at det skal være friksjonsfritt lykkelig.  Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene”.  Og morens understrekninger, dobbeltstreker I et lefsete eksemplar av  Virginia Woolfs Mrs. Dalloway ”There was in the depths of her heart an awful fear… lost herself in the process of living.. 

Det ser ut på snøværet som har blitt til regn mens jeg har skrevet.  Finnes det et universelt språk for sorg?  Tenker jeg, og tenner lys.  Finner fram og leser Kristin Lavransdatters dødsscene, den slutter slik:  ”I døren ut til klostergaarden stanset de – Der var faldt sne…  De gikk ut i tunet og nedover mot ildhuset.  Uvilkårlig traadte de begge så let og nænsomt som de evnet på nysneen.” -  Hvor hadde vi vært uten bøkene!

4. november 2013

Astrid