fredag 29. november 2013

Anna Gavalda – Saman er ein mindre aleine


Når jeg leser bøker hender det ofte at jeg selv finner løsninger på problemene til personene i boka. Som f.eks. i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine.

Boka handler om Camille, Philibert, Franck som bor i Paris. Camille er en jente i 20årene som bor på et lite kott øverst i boliggården der Phillibere og Franck også bor, de to deler leilighet.

Vi får fort vite at alle personene har sitt å stri med. Camille jobber om natten, for hun syns dagen er vanskelig, og klarer nesten ikke å spise for det er noe inni henne som tar all plassen. I tillegg stenger hun alle rundt seg ute og lar ikke noen hjelpe henne eller få ta del i livet sitt. Franck jobber også om kvelden og natten, som kokk. Han lever nattelivet i Paris med nye jenter like ofte som han skifter sokker. I tillegg har han en bestemor, Paulette, som bor litt utenfor byen som blir mer og mer glemsk. Franck er den eneste som er igjen til å ta vare på henne og etter at hun skader seg må han bestemme om hun må på sykehjem eller kan fortsette å bo hjemme. Phillibere er også en person som har det vanskelig. Phillibere selger postkort i Paris. Han kommer fra en velstående familie og jobben hans er ikke bra nok for familien hans. 

Når jeg leser denne boka om personene som sliter og har problemer med å ta viktige valg begynner jeg å fantasere om hvordan jeg ønsker at det skal gå med de. Tenk om Franck og Camille møtes, og Camille blir ansatt for å ta vare på Paulette. Og Paulette og Camille får et nært forhold som gjør at Camille kan åpne seg for henne og fortelle om det hun sliter med. Og så lærer Franck Camille og kokke, og hun får i seg mat. Og kanskje det blir romantikk mellom de to. Og så blir bestemoren til Franck frisk. Og så «levde de lykkelig i alle sine dager»...... 

Dette er en av fortsettelsene jeg dikter opp i hodet mitt. Noen ganger er jeg helt sikker på at det går slik som jeg tenker og tror at det skal gå. Jeg har alltid en lykkelig slutt i hodet mitt, og jeg blir overraska og noen ganger lei meg når det ikke ender slik jeg syns det burde.

Men det er egentlig litt bra å, for livet er jo ikke alltid lykkelig og slik man kunne ønske seg at det var - og det var mine visdomsord denne gang :) 

Om det boka endte slik jeg kunne ønske eller om den ikke gjorde det må du finne ut selv. Jeg anbefaler den sterkt- den var veldig fin. Jeg ble dratt inn i historien fra første stund og gledet meg til neste side for å finne ut hva som skjedde videre.

 
29.11 2013

Elisabeth

lørdag 16. november 2013

Rachel Simon: Historien om Vakre jente (2012)


Handlingen foregår i Pennsylvania, USA. Boka starter med at Martha som er en pensjonert lærer og enke, en regnfull kveld 1968 hører banking på døra. Hun åpner nølende, de to fremmede sier ikke et ord, de skjelver av kulde og utmattelse. Martha slipper inn den vakre jenta og den mørkhudede mann, vel inne i huset oppdager hun at de også har med seg et spebarn. Paret gjemmer barnet hos Martha. Hun vet ikke at de er forfulgt, men like etter blir jenta brutalt ført bort av vakter, mannen klarer å flykte. Jenta hvisker til Martha: Gjem henne!

Martha oppfatter kvinnens barnslige vesen og at mannen ikke kan høre. Hun skjønner at mannen ikke er far til barnet. Men hun oppfatter at de deler håp og følelser og viser stor omsorg for hverandre og barnet.   

Marthas postkasse har et fyr med fyrvokter på. Fyret er et symbol for trygghet for jenta, fordi søstera Hannah har sagt: I fyret er vi trygge. Derfor velger hun Martha si dør.

Vi følger disse personene i boka i perioden 1968-2011. Det veksler mellom historiene til Lynnie som er Vakre jente og mor til spebarnet, Homan eller også Nummer førtito eller Buddy, og Martha og Julia som barnet heter.

Boka er tilegnet alle som ble gjemt bort på institusjoner fordi det var noe ved dem som var utenfor «normalen». Den psykiske institusjonen som heter Skolen, (eller Fella som Homan kaller den, ei felle som lukkes rundt et dyr) hvor de har flyktet fra, er et sted der klasserom og gymsal ikke er i bruk og det er mye å være redd for. Der har Lynnie og Homan bodd i mange år. Lynnie nekter å snakke, hun tegner for å kommunisere. Homan er døv og bruker et tegnspråk bare Lynnie forstår. De viser stor godhet for hverandre.

Forfatteren evner å beskrive menneskenes indre liv inngående om hvordan en tenker, føler, handler og hvordan verden oppfattes når en ikke hører eller ikke forstår alt like raskt, og det å bo i en slik institusjon i denne tida. Følelsen av skam, av å være feilplassert, trakassert, herset med, glemt, misforstått, en på innsida som er den egentlige jeg og en på utsida. Men det finnes også varme følelser, mestringsstolthet, vennskap og et evig håp om å møtes igjen.

Forfatteren er svært opptatt av at alle mennesker skal oppleve rettferdighet og medbestemmelse i eget liv. Hun har et nært forhold til sin psykisk utviklingshemmete søster. Tidligere har hun skrevet novellesamlinger, og boka Riding the bus with my sister som også er blitt film.

Han prøvde å bruke stemmen sin, etter mange år, og sa «fjæ». Hun ser på ham, smiler og sier «fjær». De så hverandre forsøke. De tok på hverandres struper. De følte hverandre snakke.
 

For meg; ei givende bok å lese.


11.november 2013

Turid


søndag 3. november 2013

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 2013


Jeg våkner litt seint denne Allehelgensøndag, ute faller snø og gjennom det åpne vinduet kan jeg høre snøen falle.  Tenk så ulik snø kan være, alt fra langsom stillhet som dekker landskapet mykt, til dagens sinte variant, snø som faller fort rett ned, nesten som hagl.  Som sagt våkner jeg seint, i natt ble jeg sittende våken over ei bok til halv to, Mysteriet mamma. 

Trude L. vokste opp hos mamma, foreldrene ble skilt da hun var 3 år.  Det var Trude og mamma i alle år, en god barndom og på framsida av boka mor og datter i rødt, med smil og armene rundt hverandre.  Da Trude er 14 år, nesten over natten blir moren en annen, hun blir alvorlig psykisk syk, deprimert og suicidal og ender med å ta sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduet, innlagt på psykiatrisk avdeling drøyt ett år etter hun blir syk.  Moren etterlater ikke noe brev, ingen forklaring, og Mysteriet mamma er datterens forsøk på å forstå, finne svar 20 år etter selvmordet. Hvorfor tok moren sitt eget liv? Er det hendelser i morens barndom, skilsmissen eller hendelser nærere i tid?  Eller er det genetisk? Trude L. skriver ikke for å finne syndebukker, behandlingsregimet i psykiatrien beskrives og spørsmål stilles, men det dras ingen konklusjon.  Boka er et forsøk på å nærme seg det ubegripelige, og resultatet blir et kjærlighetsfylt portrett av en mor og en troverdig fortelling som gir innsikt i datterens sorg.  En fortelling som i neste omgang åpner for mine refleksjoner, mine minner. Mitt liv.

Mor-datter.   I uka som gikk har jeg også sett filmen Tusen ganger god natt om en mor som er fotograf og krigskorrespondent, og Bente Børsums i teaterstykket  Fortellingen om min mor, hvor hun spiller seg selv og forteller sin mors historie.  Eller sin egen historie?  Vi er i dialog med mor hele livet.  Jeg må få sitere Wenche Mühleisen som etter min mening har skrevet den vakreste erindringsboka jeg har lest, om sin mors død, Jeg skulle ha løftet deg varsomt over: ”Hvis jeg ikke passer meg nå mamma, hvis jeg ikke er veldig forsiktig, stivner sorgen etter deg fullstendig… Jeg skal ikke la deg brenne i helvete.  Jeg skal ikke knele foran ditt skjønne bilde.  Ingen tilstivning”.

Finner Trude L. svaret på mysteriet mamma?  Hun nærmer seg, finner noen svar og finner dem ikke.  Kanskje fordi de ikke finnes?  Eksperten, professoren som sier: ”Det største problemet er forventningene til livet, at det skal være friksjonsfritt lykkelig.  Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene”.  Og morens understrekninger, dobbeltstreker I et lefsete eksemplar av  Virginia Woolfs Mrs. Dalloway ”There was in the depths of her heart an awful fear… lost herself in the process of living.. 

Det ser ut på snøværet som har blitt til regn mens jeg har skrevet.  Finnes det et universelt språk for sorg?  Tenker jeg, og tenner lys.  Finner fram og leser Kristin Lavransdatters dødsscene, den slutter slik:  ”I døren ut til klostergaarden stanset de – Der var faldt sne…  De gikk ut i tunet og nedover mot ildhuset.  Uvilkårlig traadte de begge så let og nænsomt som de evnet på nysneen.” -  Hvor hadde vi vært uten bøkene!

4. november 2013

Astrid

lørdag 19. oktober 2013

Skogmannen


Jeg fikk ei litol bok til jul av ei god venninne, «Hans Børlis beste dikt». Ei praktfull, forgylt ei, mindre enn pocketformat, og med ei rød snor til å legge inn mellom sidene der yndlingsdiktet står. Det er ei stund sia sist jeg hadde den framme, det er helst i aleinetimer i rolige dager den tas fram, de det ikke er så mange av. Hans Børli var mye aleine, innbiller jeg meg, for seg sjøl i skogen, blant hvitveisene, tranene, trærne, graset og stjernene. Skog er det ordet som først dukker opp i bevisstheten når jeg ser forfatternavnet. Skog, furu, pipe, strikkajakke. Han var helt sikkert mye mer enn skog, helt andre ting, kanskje var han tv, bil, kino og mørk dress. Men han skriver mye om skogen, om himmel, måne, fugler, steiner. Naturen er ramma, huset til diktene. Det er alltid lys i vinduene. Innelyset og utelyset flettes i hverandre, bølger fram og tilbake. Det som kommer innenfra kan være mørkt og tungt, som natta utenfor, eller skinnende lyst. Men alltid mjukt, sterkt og vart på en gang. 
Som dette: 


 ”EMBLEM

Helt fattig er ingen
som farger sine dager røde
med sitt hjerteblod, ingen
som like inn i dødens søvn
filer på sin rustne lenke
med drømmens fuglefjær.”


Hans Børli skriver ord om jordelivet. Menneskenes liv blant steiner og trær. Hvor lite det er. Meningsfylt, men også helt uten mening - ingenting forandres, egentlig, uten oss. Takk og pris:   

”I MENNESKEBILDETS FENGSEL

[…] 
I ydmyk undring betrakter jeg
likegyldighetens strenge profil. Det er
forunderlig trøst i dette at
ting alltid skjer som om  
ingenting var.

Selv i de usleste timene av mitt liv -
selv i de svarteste stundene -
lå fjellene blå under himmelen
sang bekken sin tone av renhet over steinsváet
kom fugler skrånende gjennom disen
og landet med solblå skrik
mellom vidjene på nakne strender - -

Midt i min svakhet, min
vinglende tvil ved korsveiene,
hentet jeg tålmod og styrke hos
ting som ikke vet mitt liv. Ting
som klarer seg velsignet
uten meg.”


Diktene kryper inn. Trøster, gjør meg oppmerksom på. Får meg til å undre. Utfordrer. Det stille ropet runger. Og jeg er glad for å puste under samme himmel som skogmannen.   



«ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.»



Sissel Fjeldet
18.10.13 








fredag 4. oktober 2013

Veronica Henry: Langhelgen

Det kommer så mange fine bøker hele tida, og det er flere hyllemeter med bøker som står og venter på meg.
Ei av de siste bøkene jeg har lest er Langhelgen av Veronica Henry. Den handler om ei langhelg på hotellet Villa Havblikk. Villa Havblikk drives av Claire og hennes kjæreste Luca. Luca er kanskje ikke den perfekte kjæresten, men Claire har slått seg til ro med det hun har og synes livet er ganske ålreit. Helt til denne langhelgen kommer, for plutselig står hennes livs kjærlighet, Nick, i resepsjonen. Og Nick er det for å feire sitt eget utdrikninglag. Begge to blir forfjamset når de møtes igjen etter så lang tid, gamle følelser blusser opp igjen.
Claire og Nicks liv skiltes plutselig etter at moren hans døde, noe hun visste hun skulle og som hun hadde fortalt til Claire. Claire lovte at hun ikke skulle si det til Nick og de andre i familien hennes for at de ikke skulle bli lei seg og at den siste tiden hennes ikke skulle bli preget av sorg. Etter hennes død fikk Nick og resten av familien vite at Claire hadde at visst at moren skulle dø og de reagerte med raseri på at hun ikke hadde sagt noe. Claire ble redd og lei seg, og fikk hjelp av foreldrene til å flytte til et annet sted. Etter dette har ikke Claire og Luca hatt noe kontakt og plutselig står de foran hverandre igjen.

Det er også andre gjester som sjekker inn på hotellet denne langhelgen, og de bærer alle med seg bagasje. Disse historiene fortelles parallelt med at vi får vite hva som skjedde med Claire og Nick for lenge siden og hva som skjer mellom dem nå.
Vi møter paret Trevor og Monique, et velstående par som på utsiden virker veldig lykkelige. Men vi skjønner fort at det er noe som ligger og murrer der. En mørk skygge svever over Monique og Trevor prøver å gjøre alt for at hun skal ha det bra.

Laura og Dan kommer også får å bo på hotellet denne helgen. Laura har vokst opp uten far, og egentlig ikke brydd seg noe med det. Men etter at Dan kom inn i livet hennes har hun med hjelp av han begynt å lure på hvor hun egentlig kommer fra. Etter mye leting tror de at faren hennes bor i byen der Villa Havblikk ligger og bestemmer seg for å reise dit for å finne ut om det virkelig er faren hennes som bor der.

En annen gjest på hotellet er Colin. Han tar inn på hotellet med en datter, Chelsey, som er et resultat av ett sidesprang, og moren hennes, Karen. Colin har kone og to barn fra før, men i en vanskelig periode i ekteskapet møtte Karen og resultatet av det ble et nytt barn. Colins kone vet ikke noe om ektemannens dobbeltliv. Colin er veldig glad i Chelsey, og synes ikke Karen tar noe godt vare på henne. Han pleier å ta de med på en tur hvert år , og da sier han til kona at han er på forretningsreise. Karen er ikke helt stabil og plutselig forlater hun hotellet med en beskjed til Colin om at nå er det hans tur til å ta vare på datteren.

Det er mye som skjer i denne boka, og det er spennende og følge de forskjellige personene og utviklingen av historiene deres. Det er vanskelig å legge fra seg denne boka og sidene blar seg nesten av seg selv. En god og koselig bok – perfekt for mørke høstkvelden :)

Elisabeth

fredag 6. september 2013

John Hart: Det siste barnet - en Sørstatskrim fra 2010


Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og nattsvart brannsår.  Ennå sitret ikke luften, sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, hete flimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen var kommet ned på jorden.

Sjåføren så på guttungen.
Han så ut som en rømling.

Slik starter John Harts kriminalroman, en prolog som fortelles med levende bilder som i en film, jeg sitter i bussen og ser, den tynne mørkøyde vakre gutten, den fargede mannen med en slitt bibel, tatoverte tenåringer og selgertypen med glattslikket hår og skrukkete dress som ser for mye på den vakre mørkøyde gutten.  – Vi er i North-Carolina, i Sør-statene og i et landskap med «døde» byer, løsarbeidere og fattigdom, et samfunn som på mange måter er i oppløsning.  Jeg får assosiasjoner til Lars von Triers Dogville, og Quentin Tarantinos Django unchained, forfallet og de mørke understrømmene på den ene siden og moralismen på den andre.  Skjønt idealisme er så mangt.  Ku Klux Klan ble ”født” i nabostaten Tennesse.  Urinnvånerne i dette strøket av USA var cherokee-indianere, ennå lever rester av gammel indiansk tankegods i folkedypet, noe som har en viss betydning i historien. 

Den unge gutten Johnny hadde en tvillingsøster, Allyssa.  En dag forsvant hun bare, på veg hjem fra biblioteket, Johnnys kamerat så henne bli dratt inn i en bil.  Så gikk alt i oppløsning, far reiser sin veg og mor går i oppløsning, Johnny er hjelpeløs tilskuer og sliter med sin egen sorg.  Han skulker stadig skolen, leter etter søsteren, forsøker å finne ut hva som er hendt.  Når fortellingen starter har Allyssa vært borte et år.  Det var førstebetjent Clyde Lafayette Hunt som hadde saken, han plages av vonde drømmer og greier ikke slippe saken, men kommer heller ikke videre.  Så forsvinner ei ny jente.  Johnny kommer i kontakt med mørke miljøer, oppsøker hus han ikke burde oppsøke og handlingen setter fart. Spennende og actionfylt, og overraskende.  Det viser seg at mye ikke er som det ser ut som i første omgang, og helt til slutt tar det nesten litt vel mye av det gode med forunderlige forklaringer, men det holder allikevel for meg.  En god og spennende fortelling! 

Sørstatskrim er en genre som kanskje helst anvendes i omtale av film, men duger også for bøker.  Historier med halvråttent lauv og alt for røde solnedganger, og gode miljøskildringene, krimhistorier som forankres i en sosial virkelighet.  

James Lee Bruke er en annen forfatter i genren som også kan anbefales, språket hans er preget av rike metaforer og fortellingene hans har også sitt utspring i landskapet mellom de store elvene sør i USA, fra sumpene i geografien og i menneskesinnet.  Ny bok nå i 2013 er Creole Belle, og fra i fjor Glassregnbuen.

6.september 2013
Astrid

fredag 28. juni 2013

Lucinda Riley : Lavendelhagen (2013)

Lavendelhagen åpner med at Emilie De la Martinières sitter på dødsleiet til sin mor. Selvfølgelig er hun lei seg for å miste moren, men hun har aldri hatt noe særlig god kontakt med henne. Det var annerledes med faren, Edourd, og hun minnes de gode somrene de tilbrakte ved sommerhuset i Gassin. Faren er også død.
Emilie kommer fra en rik familie med lange tradisjoner. Hun har selv tatt avstand fra det glamorøse livet moren levde, og levd kunstnerlivet i Paris. Men nå som hun blitt den siste i De la Martinièresfamilien og arvet en del penger, moren leilighet i Paris og sommerhuset med en tilhørende vingård i Gassin, er det en del spørsmål hun må ta stilling til.
Sommerhuset har vært i slekten i alle år, og hun vegrer seg for å selge det. Emilie reiser til Gassin for å se over sommerhuset for å finne ut hva hun skal gjøre med det. Hun klarer ikke å selge huset når hun først kommer dit, og bestemmer seg for å pusse det opp ved hjelp av midlene hun får når hun selger morens leilighet. Men det er mye å sette seg inn i, mange verdier som skal undersøkes og eventuelt selges. Dette er ting hun ikke har noe peiling på. En kveld tar hun turen inn til landsbyen, og på en restaurant møter hun engelske Sebastian. Han tar kontakt med henne fordi bestemoren hans kjente faren hennes, og bodde hos han under 2.verdenskrig i Frankrike. Han er veldig interessert i å se på huset hennes og finne ut mer om det. Han tilbyr henne sin hjelp med å ordne opp i boet etter foreldrene, og finne ut om det er noe av verdi der. Sebastian er nemlig kunstselger i England og har en del peiling på slike ting. Emilie tar gladelig i mot hans hjelp. De tilbringer mye tid sammen og Emilie utvikler følelser for Sebastian – noe han også gjør for henne. De blir fort et par og like etterpå gifter de seg. Emilie flytter sammen med Sebastian tilbake til England og styrer oppussingen av sommerhuset fra der.

På en tur ned til Gassin for å sjekke oppussingsarbeidet besøker Emilie vingården som hører til sommerhuset. Der bor Jean sammen med faren Jacques. Jacques og Edourd var gode venner. Når Emilie forteller om Sebastian og hans bestemor, Constance, kommer det fram at Constance også bodde en tid hos Jacques under krigen. Og der begynner historien om Constance og hvorfor hun kom til Frankrike under 2.verdenskrig.

Emilie finner fort ut at livet med Sebastian ikke er så rosenrødt som hun trodde. Han er ofte borte i London på jobbreiser og hun får av en eller annen grunn ikke være med. Så Emilie tilbringer mye tid i huset til Sebastian som han deler med broren Alex. Han er lam og har sin egen leilighet i huset. Sebastian og Alex er ikke gode venner, og Emilie får etter hvert vite hvorfor. En helg reiser Emilie til London for å oppklare noe hun har funnet ut med Sebastian og finner ut at han bor der sammen med sin elskerinne. Etter dette får hun vite flere fæle hemmeligheter om Sebastian. Han var ikke den hun trodde han var, og ble hun bare brukt for å skaffe noe han var interessert i?



Vi følger Emilies liv i nåtiden, og får, gjennom Jacques, høre historier om Constance og hva hun opplevde under 2. verdenskrig. Det er en veldig spennende bok, det er fort gjort å leve seg inn i historien – og plutselig har man sittet og lest i en laaaang stund J Underveis fikk jeg noen fornemmelser om hva som kunne være løsningen, og om hva som egentlig hadde skjedd – men jeg ble alltid lurt. Det hele ble ikke oppklart før helt på slutten.
Denne boka anbefales på det sterkeste. En veldig god historie, med både spenning og kjærlighet.
Lucinda Riley har også skrevet Orkideenes hemmelighet og Jenta på klippen. To andre gode bøker som også anbefales, bygd opp på samme måten J



Elisabeth

mandag 17. juni 2013

"Syngja" av Lars Amund Vaage

Romanen Syngja bygger på Lars Amund Vaages egen historie, og forteller om hans datter, i boka kalt G, som får diagnosen autist.  En av de beste bøkene jeg har lest på lenge, ei bok med så mange kvaliteter.  Jeg berøres, ironien morer meg til tider, språket er usedvanlig vakkert og alt er fortalt med ydmykhet og respekt:  "Det fins eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet. Det blei berre slik. Ho kom til meg, og så gjekk eg med henne. Eg tenkte ikkje over det. Eg visste ikkje kva eg gjorde. Eg skjøna ikkje kva som hende, men det var ho som tok meg i handa og ikkje omvendt…" (s.6)

Hver bokstav er levd liv, poetisk og musikalsk. Full av refleksjoner om språk og mening, G er språkløs og det har tatt Vaage 30 år og finne ordene i denne historia. Historia fortelles retrospektivt, ei reise tilbake til G som i bokas nåtid bor på institusjon. "Det er ikkje så lenge sidan. Likevel kan eg ikkje hugsa det. Eg kan hugsa det, men eg vil ikkje. Eg treng ikkje hugsa det. Men eg treng hugsa det. Det er det eg treng." (s. 32). 

Boka forteller om en ung mann som kjører buss og drømmer om å bli forfatter, så møter han T, et kjærlighetsmøte som resulterer i graviditet og en liten familie, om hvordan den unge mannen blir født som far, far til et vidunderlig og vakkert barn! Barnet vokser, men det gjør også tvilen og bekymringen, G utvikler seg ulikt andre barn. Kan det være noe galt? - Om å kjempe med seg selv og om å greie å akseptere. Om møtet med fagfolka, hjelpeapparatet, ansvarsgruppene og ekspertene, og om kjærligheten som forvitrer under trykket av sorgen og alle påkjenningene. Om å være totalt utmatta, men allikevel stå oppreist og mobilisere omsorg fordi det ikke finnes noe annet alternativ. "Det er så mykje me kan gjera for henne. Bortsett frå at me ikkje veit kva me skal gjera. T og eg ler. Me veit ikkje kva me kan gjera for henne, men det er i alle fall mykje. Me når aldri heilt over til henne. Me når aldri fram til det punktet der det er nok. Slik kan me ikkje ha det, seier eg. Det veit eg at du veit som er psykolog, seier eg, men det er noko anna når det gjeld oss og G, Då gjeld ikkje psykologien. Då gjeld berre kjærleiken. Den og samvitet. Samvitet jagar oss som ein svolten ulv (s. 130).

Astrid

fredag 31. mai 2013

Richard Brautigan: «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa»

Noen ganger treffer ting en rett i sjela. Ikke ofte, derfor setter en sånn pris på det når det skjer. For meg treffer det først rett i magen, som en spent, kilende, nesten litt nervøs følelse, så stiger det opp og ut i armene, og så begynner jeg å tenke. Det som er magien, det fine, det rare eller vare, setter avtrykk i tankene og finner seg et rom.

Å finne Richard Brautigan var sånn for meg. Jeg leste først Hawklineuhyret, en liten, rar og morsom bok med undertittelen En gammelromantisk herregårdsroman i Western-miljø, deretter datteren Ianthe Brautigans bok om faren: You Can't Catch Death. Brautigan er kjent som den siste beatpoeten. Han ble født i 1935, vokste opp i Washington og Oregon og flytta til San Fransisco på midten av 1950-tallet. Han ga ut flere diktsamlinger og en roman før gjennombruddet kom i 1967 med Trout Fishing In America. Med den ble han regnet som motkulturens fremste forfatter og oppnådde internasjonal anerkjennelse. Brautigan er derimot lite omtalt i de litterære kretser, og er ikke tatt opp i kanon, men flere av bøkene hans solgte godt (Ørretfiske i Amerika i over tre millioner eksemplarer), bøkene hans er oversatt til tjue språk, og han er blitt et internettfenomen; det vrimler av fansider om hans liv og forfatterskap. Utover 70-tallet dabbet interessen for ham av og han fikk ikke lenger bare gode kritikker for tekstene sine. Etter hvert fikk han store økonomiske problemer og slet med alkoholisme, depresjoner og angst. Han ble funnet i huset sitt i Bolina i California i 1984 etter å ha tatt sitt eget liv. Han hadde da gitt ut 11 prosabøker og 9 diktsamlinger, fire av romanene er oversatt til norsk.

Å føre krig mot den gjengse maratonprosa er den stilige tittelen på diktsamlinga som kom i 2004, valgt ut og gjendikta til norsk av Jan Erik Vold. Brautigan skriver korte, fyndige dikt, fulle av hverdag, kjærlighet, oppbrudd og så forelskelse igjen, de handler om fisking, drømmer og vanviddet i politikken. Han var inspirert av Hemingway, gresk litteratur og japanske haikudikt. Han skrev lakonisk, med originale metaforer, klart og nesten alltid knapt – noe han senere ble kritisert for – og har en veldig tydelig stil. Brautigansetningene er lette å kjenne igjen. Han skriver:
«O liv! / O skjønnhet! / O hvilket skimmer som over alle ting hviler! - (For helvete, mann, / ta deg / en globoid / før / du tørner.)» Men også: «[…] Fuglene gjør musikk / slik klokkene tikker himler / i et land / der ungene elsker edderkopper / og lar dem få sove / i håret deres. […]». Han kommenterer, vakkert og vondt: «Du har fått / stjernebannerspiker / i kista / di, gutt. / Det er hva / de syntes du var verdt, / sønn.»

En kritiker sa om Richard Brautigans liv, tekster og egenart, fritt oversatt til norsk: Kjærlighet, død og skjønnhet var hans tema – og fortvilelsen over å miste dem.   


Sissel

fredag 10. mai 2013

Mary Norton : Lånerne

Jeg liker å gå rundt i biblioteket og kikke på bøker. Jeg finner altfor ofte mange jeg har lyst til å lese, noe som resulterer i ganske så store bunker på nattbordet mitt J
Fredag for et par uker siden ryddet jeg i barneavdelinga på Øyer folkebibliotek og fant flere bøker jeg kunne tenke meg å lese. Noen av dem var en serie med bøker om Lånerne av Mary Norton. Den første boka hadde ikke biblioteket, men jeg fikk lånt den inn fra et annet bibliotek.
Lånerne er en barnebok, som passer for barn fra 8 år og oppover – den har en del skrift. Den kan også brukes til høytlesing og da passer den for enda yngre barn åJ Boka har mange fine tegninger om hvordan det ser ut i huset og hvordan Lånerne bor. Jeg synes at Lånerne passer for folk i alle aldreJ

Synes du det er rart at du sjelden finner igjen sikkerhetsnåler, trådsneller, binderser? At små ting plutselig blir borte og du ikke kan finne dem igjen? Det er fordi det har vært en Låner og lånt dem, og det er disse små folkene denne serien handler om.
Det begynner med at Kate besøker fru May som bor på et rom i huset deres. De sitter med håndarbeid, men Kate er lei seg for hun har mista heklenåla si. Hun har leita overalt etter den, men finner den ikke igjen. Og det er da fru May begynner på fortellingen om Lånerne. Hun har ikke sett dem selv, men broren hennes så dem en gang han måtte være hos grandtanta si når han var syk.
Familien Klokke er en av de siste Låner-familiene som er igjen. Lånerne er bittesmå folk som lever i husene til vanlige mennesker. De lever av å låne ting de trenger av mennesker. Mat, stoffer til klær, bokser til senger osv. Menneskene får ikke tingene tilbake, men Lånerne stjeler ikke – de låner, derav navnet lånerne.
Familien Klokke bor under gulvet i huset til grandtanta til fru May, og består av pappa Pod, mamma Hjemmily og datteren Arietta. Før var det mange forskjellige familier som bodde i det huset, men nå er det bare dem igjen. Det er bare pappa Pod som er ute og låner. Det er vanskelig og litt skummelt, for det er viktig og ikke bli sett av menneskene.
Arietta får etter hvert lov til å være med pappa Pod å låne. Arietta syns det er kjempespennende. Mens Pod låner får Arietta lov til å gå en tur ut i hagen. Hun løper hit og dit, og lister seg fram i det høye gresset, men plutselig ser hun opp i et stort øye! Og hun har klart det som hun måtte passe seg for, hun har blitt sett av et menneske. Men dette mennesket er ikke farlig, dette er den lille gutten som må være hos grandtanta si fordi han er syk, og han vil ikke Lånerne vondt.
Gutten synes Lånerne er et spennende folk og begynner å samle ting til dem som de kan ha i det lille huset sitt under gulvet, og de blir riktig så velstående. Gutten fjerner en planke i spiskammerset og leverer tingene han får tak i der. Dette gjør han på natta så ikke han skal bli sett. Det er viktig å ikke låne for mye av gangen av menneskene så de merker at ting blir borte, men det tenker ikke gutten på.  Etter hvert begynner kokka til grandtanta å lure. Hun synes stadig vekk at ting forsvinner. Hun blir mistenksom og en kveld bestemmer hun seg for å ligge våken og høre etter om hun hører noe mistenkelig. Hun hører det knirke i trappa og lister seg ned og tar gutten på fersken når han har hodet nedi huset til familien Klokke. Hun blir vettskremt av de små folkene, hyler og skriker. Gutten prøver å forklare at de ikke er farlige, men kokka vil ikke ha slike parasitter i huset sitt og neste morgen skal hun få tak i en rottefanger for å få dem vekk.
Familien Klokke får panikk og gutten blir stengt inne på rommet sitt så han ikke kan hjelpe dem.
Klarer kokka å røyke ut en av de siste Låner-familien, eller klarer gutten å redde dem? Dette er den første boka i en serie på 3 bøker. Vi har noen av dem på biblioteket, men det er ikke noe problem å låne inn de vi ikke har fra andre bibliotek.

Lånerne er ei morsom og spennende bok. Og det er herlig å leve seg inn i en verden som ikke har så mye fælt i seg som vi ellers hører om i hverdagen.

Elisabeth

fredag 5. april 2013

Flink pike av Gillian Flynn, Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen og Et offer til Molok av Åsa Larsson

Denne fredagens blogg anbefaler ny krim, tre kriminalromaner jeg nylig har hatt glede av å lese: Flink pike av Gillian Flynn, Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen og Et offer til Molok av Åsa Larsson. Tre svært ulike bøker, gode på hvert sitt vis.
Flink pike fortelles av to stemmer, hendelser i romanens nåtid fortelles av Nick Dunne, hans kone Amy forsvinner på deres fem-års bryllupsdag, og Nick mistenkes for å ha myrdet henne.  Amys stemme kommer inn parallelt, gjennom dagboknotater.  Historiene møtes etter hvert, men ikke før mot slutten får vi hele bildet, skremmende, men troverdig.  Troverdig i den forstand at det henger sammen, sporene er lagt ut og vi har løst rebusen skritt for skritt, blitt overrasket, men fått alle ledertrådene underveis. Kvaliteten ligger i fortellerteknikken, spenning som bygges opp og utløses i en følelse av ”ja, slik må det være!”  - Om det holder psykologisk?  Litt svart/hvitt og overfladisk kanskje, så troverdigheten henspeiler på godt plot, ikke på psykologi.  Men spennende er det så det holder i denne godt fortalte thrilleren!
Marco-effekten er krim i en annen genre, og her ligger spenningen og kvaliteten et helt annet sted.  Mye action, nesten litt for mye kanskje, og det kryper inn under huden mens en leser, avmakten hovedpersonen i boka, gutten Marco opplever.  Marco lever i et miljø preget av organisert kriminalitet i København, han er tigger og småkriminell som roter seg bort i store saker med tråder inn i departementskretser og kriminalitet på internasjonalt nivå. Det er mange tråder, men de er ikke vanskelig å følge, selv om det selvfølgelig først er mot slutten vi får hele løsningen.  Men du som vi heier på Marco, vi vil så inderlig at han skal greie seg og det er nesten utmattende med alle forfølgelsesscenene i Københavns underverden!  I dette ligger bokas fremste kvalitet.  Den reiser et spørsmål, er dette mulig? Er folk på gata i en storby så distanserte til vold og fortvilelse, er det mulig at vi bryr oss så lite og at vi er så redde?  Og hvor ulike er ikke livsvilkårene for oss mennesker på denne jord!  Fortellingen om Marco preges av en realisme som gir kunnskap som reiser spørsmål.  Dette er den femte romanen om våre litt «skakke» helter i Avdeling Q i Københavnpolitiet, Carl Mørk, Rose og el-Assad, personskildringene har aldri vært bedre enn i denne boka noe som gir øyeblikk med hvile fra dyster realisme og action.   
Handlingen i Åsa Larssons Et offer til Molok foregår i det mørke innland nord i Sverige, ikke så langt unna Kiruna.  Et barn overværer sannsynligvis at moren knivdrepes.  Hvordan få ham ut av traumer og taushet?  Og etter hvert viser det seg at noen truer ham på livet.  Handlingen i boka foregår på ulike tidsplan, det fortelles en kjærlighetshistorie fra begynnelsen av forrige århundre som etter hvert viser seg å ha sammenheng med hendelsene i boka nåtid.  I 1914 kommer den unge, modige og idealistiske lærerinnen Elina til Kiruna, hun møter disponent Lundholm tilfeldig på toget, også idealist, med kunstnervenner og drømmer om en bedre verden.  Han blir betatt av den unge, vakre kvinnen som leser Freud og Ellen Key og de to innleder et forhold som de tror kan overvinne klasseforskjellene.  Den som leser får vite hvordan det går. Etterhvert føres nåtid og fortid sammen i en forrykende spennende avslutning av boka.  Denne boka er god på nesten alle vis, den holder historisk og gir gode skildringer av nåtid, den er spennende og godt fortalt og har godt språk.  Åsa Larssons femte bok og den beste etter min mening!
Astrid

fredag 15. mars 2013

Catharina Ingelman-Sundberg : Svindel og multelikør (2013)

Er du en av dem som liker bøkene til Karen Brunck Holmqvist? Eller begynner å trekke på smilebåndet av mennesker med en god dose fantasi, kreativitet og spenstige innfall? Da garanterer jeg at du vil like Svindel og multelikør av Catharina Ingelman-Sundberg.


Diamanten er et aldershjem som ligger i Sverige. Der bor det mange pensjonister, men tilværelsen der er de lite fornøyd med. Dørene blir låst på kvelden og de blir sendt tidlig i seng. Maten smaker plastikk og medisineringen er høy. Det kommer stadig nye tiltak fra ledelsen for å spare mer penger, og en dag er det nok for noen av beboerne på Diamanten. Det hjelper heller ikke at pensjonistene avslører at de ansatte mesker seg med fersk mat på personalrommet og har adgang til et eget treningsrom.

Märtha, Lynet, Riva, Stina og Anna-Greta er alle beboere på Diamanten. Disse fem pensjonistene pleier å møtes på Märtha sitt rom. Der diskuterer de dagligdagse problemer og Märtha spanderer ofte litt multelikør som de drikker i smug for de ansatte. Alle tiltakene om å spare penger faller ikke i god jord hos denne gjengen, noe som de ofte prater om på disse møtene. En dag ser de på en dokumentar om svenske fengsler og synes at forholdene der ser mye bedre ut enn på Diamanten aldershjem. Og herfra begynner fantasien til Märtha å løpe.

Märtha er hovedpersonen i denne boka og hun begynner å legge planer om hvordan de kan få det bedre. Hun finner en genial løsning, nemlig å gjøre en forbrytelse så de havner i ett av disse fengslene. Hun funderer og tenker mye på hva denne forbrytelsen kan være, hun må også være forsiktig i avsløringen av planene til de andre pensjonistene. Både når det gjelder det å bli arrestert og det å gjøre noe ulovlig, så de ikke blir skremt og nekter å være med.. De andre i gjengen er litt skeptiske til planene til Märtha i begynnelsen, men etter hvert klarer hun å overtale dem. De bestemmer seg for å kalle seg Pensjonistligaen og nå er det den framtidige forbrytelsen som blir planlagt på møtene inne på Märthas rom. Og med Märthas berømte multelikør blir planene spenstigere og spenstigere for hvert møte.

Pensjonistligaen planlegger, prøver ut metoder, finner opp hjelpemidler og snart er de klare til dyst.. De sniker seg ut av Diamanten og bosetter seg i en suite på Grand hotel, klare til å starte med forbrytelsene som skal bringe dem inn i Sveriges fengsler – hvordan kan dette gå....


Er du ute etter en morsom bok med litt spenning så anbefaler jeg denne på det sterkeste.
Mørklegging på Grand hotel sitt Spa for å stjele verdisakene til gjestene, Sveriges største kunsttyveri, spenstige oppfinnelser, sporforvirring, løsepenger, fengsel, mafia, pengetransportran, ville ideer, en god dose flaks, romantikk og forelskelser er bare noe av det den kan by på :)


Elisabeth

fredag 1. februar 2013

Bokminner

Noen bøker betyr mer for meg enn andre.

Noen har satt seg ekstra fast i minnet fra barndommen. Slik som Jenny og kulene – hver gang jeg ser fargene blå, gul og rød sammen minnes jeg den boka. For Jenny hadde nemlig 3 kuler i disse fargene. Så før, når Freia julekuler var i fargene rød, gul, blå og gull var det ekstra stas og spise dem i jula.

En annen bok jeg husker godt fra barndommen er Storm-Stina. Den handler om Stina som er på besøk hos bestefaren sin som bor på en øy. En kveld blir det storm og dagen etter finner hun mange ting i fjæra som hun samler i en boks. Jeg husker jeg satt i senga med de to dokkene mine og leste høyt for dem. Jeg tror jeg kjente meg igjen i Stina, for jeg liker også å finne små, små ting som jeg kan samle på.

Det kan også være andre ting som blir viktige for meg fra bøker. Jeg tror at noen ganger leser man ting som kan være viktige for en der og da, som kan hjelpe til med noe man syns er vanskelig. Noe som kan gi et lite puff og et steg i riktig retning. Kanskje det er noe/noen som gir et lite hint om noe som kan være til hjelp, hvem vet. Og den personen som trenger det, kommer over noe i en bok eller en tekst, eller får lyst til å lese en spesiell bok. Og der leser man noe som gir en aha-opplevelse. Ett «åja, kanskje dette gjelder meg og?!».

Jeg har akkurat lest en slik bok, eller hørt på er vel mer riktig. En bok med små sannheter som var viktige for meg nå. Og den boka er Alkymisten av Paulo Coelho. Jeg har hatt lyst til å lese noe av han, men har ikke fått gjort det før nå. Men fredag for et par uker siden skulle jeg låne meg en ny lydbok og der sto den – Alkymisten. Jeg tror at det var meninga at jeg skulle høre den nå.

Jeg synes Alkymisten var en fin historie. Det handler om en gjetergutt i Spania som drømmer den samme drømmen 2 ganger, og siden han gjør det tror han det er et tegn på noe. Drømmen handler om at han skal finne en skatt ved pyramidene i Egypt. Han oppsøker en drømmetyder som sier han skal lete etter denne skatten, og etter litt tenking bestemmer han seg for å gjøre det. På veien møter han mange prøvelser, både ytre og indre, men han overkommer dem alle sammen ved hjelp av veiledning og gode valg.

Etter denne boka fikk jeg lyst til å lese mer av Coelho, så nå har jeg lånt meg Pilgrimsreisen på lydbok. Den første boken han skrev (står det utenpå coveret). Det er en biografisk roman om hans pilgrimsreise til Santiago.


Elisabeth

fredag 18. januar 2013

Hamsuns "Mysterier" (1892)

"Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like plutselig som han hadde kommet."


Slik starter Knut Hamsuns roman Mysterier, "den vanskelige andreboka" som han ga ut to år etter gjennombruddet med Sult. De første setningene er som et superkort resymè av boka - det er alt det rare Nagel sier, tenker og gjør den handler om. Nagel ankommer den lille kystbyen i gul dress, flere kofferter og ei fiolinkasse (fylt av skittentøy, slett ingen fiolin - han har den med for at han skal se flott og mystisk ut). Han vil oberveres når han kommer, og blir det, byens beboere er straks interessert; spekulasjonene går om hvem han er og hvilket ærend han har.

Nagel slår seg til på et vertshus, lommeboka er full av sedler og han har tilsynelatende ingen forpliktelser eller ansvar for andre enn seg sjøl. Dagene fyller han med lange turer i skogen eller i byen der han betrakter og undrer seg over menneskene rundt seg. Han kan gjøre krumspring eller komme med merkelige uttalelser for å få oppmerksomhet eller for å se hvordan folk reagerer. Han kommer lett i snakk med byens innbyggere, som prøver å fritte ham ut om hans forehavender; men han holder seg mystisk - sjøl om han i stor grad styres av innskytelser, drømmer og følelsesstemninger, som han gjerne beskriver inngående for tilhørerne. Han blir kjent med stedets doktor, med sorenskriveren, adjunkten, studenten, og ikke minst frøken Kielland. Skjønnheten Dagny Kiellands forlovelse annonseres den dagen Nagel ankommer byen, fotvilelsen over dette utløser en ung manns selvmord (eller var det det?), og også Nagel faller pladask for den unge damen, noe som nesten river ham i stykker. Den fattige og unnselige Herr Grøgaard, på folkemunne kalt Minutten, er likevel den som fengsler Nagel mest. Han er "bytullingen", klovnen, snill som dagen er lang og bøyd under latter og kommentarer fra byens bedre borgere. Nagel forsvarer Minutten og gjør seg kjent med ham, utfordrer og belønner ham, alt mens han undrer seg over hans totale ærlighet og renhet - han er så "pur" at Nagel til slutt mistenker ham for å skjule noe. 

Nagel lar seg rive med av følelser, plutselige tanker og syner, han drømmer voldsomt og holder lange enetaler for seg sjøl, han framstår som en plaget sjel, men er også fylt av livslyst. Nagel føler seg fremmedgjort i sin tid - og beskriver seg selv som "tilværelsens utlending". Romanen har blitt tolka som alt fra en krimgåte til et identitetsdrama og et psykologisk studie, og ble sett på som moderne og annerledes da den kom ut i 1892. Jeg synes boka er god, den er interessant, merkelig, tidvis litt tung, men også veldig morsom. Nagel - "tilværelsens utlending", gjorde stort inntrykk.

Anbefales!


Sissel

fredag 4. januar 2013

Vigdis Hjort: Leve posthornet! 2012

Leve posthornet! Som en liten revelje i skogen av bøker fra i fjor, et muntert trompetsignal i rekkene! Denne boka fikk meg i godt humør, denne boka underholdt meg og gjorde meg klokere, en feelgood-bok om EU’s 3. postdirektiv, tenk intet mindre.

Leve Posthornet er en samtidsroman, spennende som en triller mot slutten, selv om utfallet av Arbeiderpartiets landsmøte er kjent for mange av oss når det gjelder postdirektivet. Men allikevel lar jeg meg rive med, dette er godt fortalt og troverdig skildra. Dette er norsk samtid, med en liten dæsj Søren Kierkegaard og Ellinors utviklingshistorie mot engasjement og mening.

Hovedpersonen Ellinor er kommunikasjonsrådgiver med det tilsynelatende håpløse oppdrag å få norske postansatte til å selge budskapet sitt om hva EU’s tredje postdirektiv ville kunne føre til. Ellinor møter en virkelighet hun knapt har språk for i sin verden og møtet med de postansatte endrer henne, ikke hun dem. Det blir starten på en prosess, politisk og personlig. Spennende om språk og sannhet, du må bare lese sjøl! Lettlest og som sagt til å bli klokere av!

I disse dager trer EU’s vikardirektiv i kraft. Hva slags historier får vi da å fortelle?
Leve posthornet! er nominert til Ungdommen kritikerpris 2013.

 
Astrid