Sist gang jeg blogget, blogget jeg om trær og poesi og
siterte Nils Collett Vogt. Jeg har tenkt
på ham siden da, kanskje fordi jeg kom på at han endte sine dager på Røde Kors
klinikk på Lillehammer, et steinkast unna der jeg nå sitter og blogger. I dette landskapet jeg ser ut på nå, utsikten
fra vinduet, de blå åsene og innsjøen, her levde han det siste året av sitt
liv, fra januar 1937 til han døde Lille juleaften samme år. Jeg sender varme tanker til den gamle bohem og
henter fram igjen Jo Ørjasæters biografi, Nils
Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet fra 2004.
Nils Collett Vogt, en norsk lyriker med arv fra Welhaven,
Wergeland og Bjørnson. Embedsmannsønn og opprører, mye felles med Bjørnson, robust
og aktiv og romantisk, men av et annet format.
Debuterte 1887 med Digte og
utga en rekke bøker, hovedsakelig diktsamlinger.
Hvorfor kom Nils Collett Vogt til Lillehammer? Kanskje først og fremst fordi Sigrid Undset
bodde her? Nils Collett Vogt og Sigrid Undset
var venner på tross av aldersforskjellen, de var forfatterkollegaer og begge
var Kristianiaforfattere med stor kjærlighet til Vestre Aker og Nordmarka. Naturen har en ruvende plass i begge
forfatterskapene. De brevvekslet gjennom hele sitt voksne liv, en brevveksling Nils
Collett Vogt tok initiativet til som da Undset var ung debutant, og hun besøkte
ham i Fredriksværk i Danmark på vei til Roma i 1909. Begge var formenn i Norsk forfatterforening,
han fra 1916-19, hun fra 1935-1945, og de fikk Statens kunstnerlønn samme år, i
1923.
Det var Norsk
forfatterforening som fikk Nils Collett Vogt hjem fra Sverige til Norge og til
Lillehammer, i 1937, og forfatterforeningens formann Sigrid Undset var som sagt
sentral i den avgjørelsen. Sigrid Undset
besøkte ham på Røde kors, hver søndag klokken ett, og Jo Ørjasæter skriver i Nils Collett Vogt – dikter, opprører og
kulturpersonlighet at det kom blomster til sykerommet fra hagen eller
vinduskarmen på Bjekebæk hver dag! Rommet ble omgjort til en blomsterhave
forteller han deres felles forfatterkollega og venn Nini Roll Anker, med en
undertone som kan antyde at det ble i meste laget. Jo Ørjasæter siterer også et brev fra Eugenia
Kielland: ”Kanskje hadde hun en følelse for ham, som fikk slå ut ved
dødsleiet”. Om Sigrid Undset. Brevvekslingen mellom de to vitner om nært
vennskap (Ørjasæter , s. 143).
I begravelsen i Oslo talte Sigrid Undset så beveget at det
knapt var mulig å høre hva hun sa. Den 17.mai 1938 holdt hun hovedtalen ved
Nationaltheatrets minnematiné for Nils Collet Vogt med blå gensianaer på
brystet, året første fra Asker, blå var Nils’ farve i følge Nini Roll Ankers
dagbok. Ikke romantikkens blå blomst
kanskje, men poesiens?
Nils Collett Vogt var vårens dikter, en talsmann for den nye
tid i 1880-årene, en av Kristianiabohemen. Nils
Collett Vogt i skriver i et brev, med utsikt fra Holmenkollen: ”Fra mit vindu
har jeg det samme landskap for øie, som jeg har kjent, fra jeg var barn, og
fjorden ligger foran mig i tindrende blaat. Og himlen er høi og klar. Og langs alle stier blaaveis, som der lukter
sten og mose og rindende vand av”.
Fra mitt vindu ser jeg
høstens klarblå høye himmel og Mjøslandskapet hvilende rolig mot høst og vinter.
Naar saa vinterstormen kommer
-- hele skogen farer sammen,
og de gule altar-lys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, - -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner,
suster gjennom skogens haller.
-- hele skogen farer sammen,
og de gule altar-lys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, - -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner,
suster gjennom skogens haller.
Astrid, 16.september 2012